En at jeg glemte å skrive at vi påkjørt på vei hjem fra skolen i går... Vi, innblandet i en bilulykke rett og slett, i Qatar. Det var vel en av de sikkert 50 bilkræsjene i går!
Å stå stille for å vente til det er klart, for å kunne kjøre inn i en rundkjøring skulle normalt sett være en "ulykkesfri" sone. Men nei, det er det altså ikke. Bilen bak kan umulig ha hatt høyere enn 15 km/t da han trøkte panseret sitt inn i støtfangeren min. Skal si det smalt, og kan også fortelle at jeg ble litt stresset.
Med fire barn i bilen og med skrekk historiene fra bilulykker i Qatar på netthinnen, kjørte vi begge inn til siden og stoppet bilene. En hyggelig ung mann fra Libanon kom ut av bilen. "I thought you were going right". "I thought I was standing still...". Han tilbød seg å være med på politistasjonen med det samme, men jeg sa vi fikk snakkes senere.
Gutta i bilen fikk knapt med seg at det smalt, og det tror jeg er takket være Nintendo avhengigheten i bilen. Da vi stoppet derimot, og jeg småstresset fortalte hva som hadde skjedd, samtidig som jeg satt på en lydbok gikk det sakte opp for dem. Midt "oppi" parkering, lydbok og "hi I am Lindis" fikk jeg ringt Anne. Først "vi har blitt påkjørt, kom å hent gutta" så etter et par minutter "går fint, trenger ikke likevel" da jeg skjønte at situasjonen var under kontroll.
I går kveld inspiserte økonomisjefen i huset skaden, og han konstanterte at bilen må på verksted. Støtfangeren som jeg trodde var av plastikk, var vist ikke plastikk alikevel! Var nok litt stresset i går ja... Det som er med plastikk nemlig, er at her i Qatar hvor det er så varmt kan en plastikkskade på bil rette seg ut av seg selv. "Selvreparerende varme behandling" Tro det eller ei... Men det skjer!
Så i morges, klokken 0730 var jeg igjen på plass ved ulykkesstedet. Den hyggelige unge mannen fra Libanon likedan, så da kjørte vi til nærmeste politistasjon som var 1 km unna! En ulykke må nemlig registreres, og skyldspørsmålet blir bestemt på nærmeste politistasjon fra ulykkesstedet. Jeg må fortelle at jeg tenkte "skulle ikke forundre meg om jeg får skylde siden jeg er utenlandsk dame". Det gikk heldigvis ikke slik. Han fikk selvsagt skylden, måtte betale 100 Rialer for papirarbeidet og jeg var "free" som den småstrenge sjefen bak skranken sa. Det sa han etter å ha fulgt oss ut for å inspisere skadene på bilene. Deretter startet småsjefen en samtale med han fra Libanon på arabisk! Jeg var veldig fristet til spørre om å få ta ett bilde av de to, men lot fornuften seire og lot det være.
Da jeg fikk mine papirer, ett som er til forsikringsselskapet og ett som er til ett potensielt verksted, på arabisk måtte meg trekke på smilebåndet og komme med en kommentar! "Thank you Sir, but what does this papers tells me?". "Did I sign that I have all the guilt and have to pay?". Han trakk faktisk på smilebåndet selv denne gangen og svarte igjen med at jeg var "free". Ikke gratis, men frigitt! Da gjenstår jobben med å få reparert skaden...
I skrivende stund er gutta opptatt med hvert sitt besøk. Trym og Donato er opptatt med Lego og hører musikk på PC'n, og Tage og Marco spille Wii. Nellie er utestengt fra 2 etg og må holde seg her nede sammen med meg og Niramala. Det går egentlig ganske greit, så hun har vel akseptert at 2 etg er "stengt" for øyeblikket!
Niramala vasker og vasker, og jeg begynner faktisk å like ha henne i huset! Vi kan bli bortskjemte rett og slett...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar