Abu Dhabi international triathlon

Nå har jeg skrevet på dette innlegget i over en måned.... Legger det ut selv om det ikke ble helt som planlagt! 

Jeg kom i mål! Jeg fullførte! Og, sist men ikke minst jeg nådde målet mitt!

Det er nøyaktig ett år siden sist jeg deltok i Abu Dhabi international triathlon. Da løp jeg 5 km som deltager på ett COWI lag. Jeg husker ennå varmen, og jeg husker hvor imponert jeg var av alle de fantastiske idrettsprestasjonene. Elite og mosjonister som konkurrerte i den samme løypa, og det oste av idrettsglede.

Hvem hadde vel trodd at jeg i år skulle stille til start helt for meg selv! Jeg ble rett og slett så "hekta" av det jeg da så, at jeg meldte meg på Fredrikstad triathlon 2013 da vi kom hjem i fjor! Kunne de, kunne jeg...

Så har månedene gått. Fredrikstad triathlon sist sommer, GMC triathlon serien her i Doha og nå altså Abu Dhabi international triathlon på short distance. Jeg er helt hekta- og jeg er rett og slett blitt en triathlet! Eller kan jeg kalle meg det? Når er en egentlig en triathlet?

De to siste månedene har jeg trent mellom 15-18 timer i uka! Jeg har vel aldri i mitt liv vært i så god form! 

Uken før løpet hadde jeg og treningsvenninna mi Cissi ett uhell på sykkelen! Dette medførte desverre ett skadet kne. I ettertid er vi glade for at vi slapp unna med "kun" ett stk skadet kne. Å sykle i Qatar er desverre utrygt...

Jeg fortrengte det vonde kneet siste uken før løpet, og fokuserte mest på å temme de urolige sommerfuglene i magen! Jeg var seriøst spent... 

Dagen før løpet var travel! Det startet med å teste vanntemperatur. Jeg svømte med og uten våtdrakt! Vanntemperaturen viste at det ikke vill være tillatt med våtdrakt under konkurransen dersom vanntemperaturen holdt seg... Jeg ville ha våtdrakt! 

Videre var dagen opptatt med registrering, innlevering av sykkel og oppfylling av poser med skiftetøy til de ulike disiplinene for så å levere de inn! Vi befinner oss i araberland, så skiftesonen skulle foregå inne i ett stort telt. Jeg fant dette litt stressende! Å ha sykkelhjelm og sykkelsko i en pose istedet for godt synlig på bakken ved siden av sykkelen var nytt og skummelt! 

Jeg benyttet også anledningen til å la meg bli avfotografert sammen med en av verdens beste triathleter! En ung britisk mann ved navn Brownlee, som også endte opp med å vinne løpet- sammen med sin bror!!!

Over til selve dagen! 

Etter en relativ god natt søvn, en porsjon havregrøt på rommet og 3 nye sjekk om alt var med i bag'n var jeg klar til "take off"! Smerte... Jeg var seriøst spent!! Heldigvis hadde jeg kun meg selv å tenke på. Geir og gutta kom senere...

Vel framme i startområdet fikk jeg sjekket sykkelen for siste gang! "Alle" rundt meg stod å pumpet opp hjul og sjekket "både det ene og det andre". Jeg la de hjemmelagede muslibarene (de jeg har spist på hver eneste langtur de siste månedene) i sykkelveska og plasserte vannflaskene på sykkelen! 

I skifteteltet "summet" det blandt deltagerne. Det hang titalls skifteposer på rekker med knaggen. Ville jeg finne min? Heldigvis hadde naboen min med seg ett stort skilt som hun hang på knaggen sin, og det ville jo selvfølgelig gange meg også! Våtdrakt ikke våtdrakt??? "Yes" det var lov med våtdrakt- selvfølgelig tenkte jeg... !

Etter å ha "slitt" på meg drakta beveget jeg meg ned på stranda! 

Startskuddet gikk, og jeg løp ut i vannet! Svømmingen gikk bedre enn forventet. Jeg fokuserte på å ha jevnt tempo, og ikke stresse. Jeg krålte alle 1500 m, og så meg i grunn fornøyd! Ikke minst med ikke å ha svelget altfor mye saltvann... Svømming er ikke min sterke side! 

Jeg løp opp av vannet og var mer enn klar for neste disiplin! Kaoset i skifte teltet var ikke blitt mindre, og idet jeg "flår" av meg våtdrakta ser jeg at jeg også har revet av meg ship'n jeg festet rundt ankelen før løpet startet. Uten ship ingen tidtaking!! Puh- godt jeg så den på bakken... Det er den som tar tiden min og dermed sikrer at jeg er deltaker! 

Fra skifte teltet løp jeg ut for å finne sykkelen! Det var X antall rader med sykler, og i en stresset situasjon løp jeg på feil rekke! " I cant find my bike! Someone tok my bike"! Hjelpemannskapet kikket på meg og svarte rolig " its here, calm down its here..."! Selvfølgelig var den der...

Springende med sykkelen og ut av skifteområdet! Jeg passerte klarsignalet for å sette meg på sykkelen og trampet i vei! 100 km gikk rett og slett som en lek! Med en gjennomsnittsfart på 30 km/t var jeg fornøyd! 

Å sykle forbi mannfolk er en ting, men når jeg syklet forbi deltakere med sykler til titalls tusen- jeg snakker om skikkelig DYRE sykler gav det litt kick! Jeg nøt og rett og slett kosa meg..,

Deler av syklingen var på en formel 1 bane! Det var bare helt rått! Å sykle på en slik bane var ubeskrivelig kult! Jeg hadde bare lyst til å hyle ut et "joho" men gjorde det ikke... Angrer på det altså!! Neste år blir det garantert "joho" høyt og tydelig.

Etter ca 3 timer og 20 minutter på sykkelen var jeg tilbake i skifteteltet! Sola stekte, det var varmt og jeg skulle ta fatt på siste disiplin! Jeg var klar for 10 km i løpesko- i sola som nå hang midt oppå himmelen! 

Ingen skygge, ingen pause, ingen som helst mulighet til å unngå den brennende varmen fra sola!

200 meter uti løypa så jeg en annen deltager var "gått ut for telling"! Liggende bevisstløs med 5-6 personer rundt seg. Sykepleier'n i meg sa "stopp", "konkurranseLindis" sa "løp videre"! Fader, jeg hadde da ett løp for pokker, jeg hadde forberedt meg til dette i månedsvis... Uff!!! 

Jeg ropte høyt og tydelig "pull him over on the side, and throw a lot of wather in he's face"!!! Egoet løp videre...

10 km på en time er ikke å rope hurra for, men jeg var greit fornøyd. Jeg løp forbi titalls deltakere med kramper og muskelsmerter! Det var overraskende mange som gikk... Jeg skulle ikke gå jeg nei! Nei, det er ifølge meg å "jukse"! Selvfølgelig er det ikke det, men jeg skulle jaggu ikke gå... 

Det var 10 varme kilometer, men totalt sett var det ikke så ille.

Velkomstkomiteen var fantastisk! Jeg gråter nesten bare jeg tenker på synet som møtte meg like før målpassering. Det stod en stor gjeng fra COWI inkludert gutta og ropte å heia meg fram de siste metrene.

Tårene kom ikke ved målpassering etter 5 timer og 10 minutter! Men, jeg hadde en lykkefølelse av å ha mestret... Jeg var stolt av meg selv! Jeg hadde tøyd mine egne grenser maksimalt! 

Neste vinter er jeg tilbake og jeg håper også å få gjennomført en Ironman 70.3!